onsdag 23. desember 2009
God jul
fredag 4. desember 2009
Stem naa!
mandag 30. november 2009
Aduana og byraakrati helvete
"Ja, da maa du betale 538 bolivianos, saa skal du faa pakken din." Det vil si nesten 500 kr, for godteriet mitt og superundertoy.. Aerligtalt trodde jeg ikke noe paa det og kranglet godt med kjerringa bak disken som i tillegg til aa utstraale STASIlignende byraakratitilstander ogsaa snakket rusisk gebrokken spansk og hadde litt for hard sminke.. Til slutt maatte jeg bare ta med meg papirene mine aa gaa. Jeg hadde tilfeldigvis ikke 500 bolivianos paa meg, da aa ta bussen til byen og spise der sjeldent koster mer en 30. Saa reiste vi til Peru og jeg la igjen penger til Reidun saa hun kunne proeve aa faa ut pakken min. Hun var der to ganger, men fikk det ikke til fordi de maatte ha identifikasjon.
Saa paa fredag reiste jeg til byen for aa gjoere det selv. Jeg fikk en lapp med nummer paa og saa maatte jeg gaa i banken for aa betale tollen der og komme tilbake med en kvittering. Saa var det bare det at begge de to bankene jeg kunne betale i var stengt paa det tidspunktet. Men nesten alle de andre bankene i bankgata var selvsagt aapne.
Loerdag morgen etter aa ha vaert ute og danset til kl 4 om natten stod jeg opp litt over ni for aa rekke aa fikse det hele foer postkontoret stengte kl 12. Jeg gikk til bankgaten og spurte i begge de aktuelle bankene. "Nei vi kan ikke gjoere det idag, det er loerdag," sa de i begge. De sendte meg videre til den andre bankgata for aa sjekke med de andre filialene, som kunne gjoere det paa loerdag. Jeg ble anvist retningen og fikk beskjed om at det var 4 kvartaler. Saa jeg gikk og gikk og kunne ikke finne noen bank. Saa spurte jeg folk og de pekte meg i litt forskjellige retninger. (Aa si at du ikke vet hvor noe er, er nemlig verre enn aa peke litt tilfeldig), men til slutt spurte jeg to menn som pekte meg i noe som virket som riktig retning, og etter en laaang gaatur, definitivt mer en 4 kvartaler, kom jeg da fram.
I den forste banken sa de, "nei desverre vi kan ikke gjoere det idag, bare mandag til fredag." I den siste sa de:" ja det kan vi fikse", og jeg kjente lettelsen komme innover meg etter en og en halv times surring rundt i byen. Jeg gav dem lappen min med kontoinformasjon paa. Saa sier mannen: "Men hva slags toll skal du betale? Det staar ikke her hva slags type toll du skal betale, det maa jeg vite hvis ikke kan jeg ikke gjoere det". Jeg forklarte ham om esken, hva det var og at den var paa postkontoret. "finnes det ingen tollgruppe for post?" Nei, det fantes ikke. "Du maa ringe til de som har sendt deg pakken aa sporre", sa han. Som om min mor i Norge hadde noen anelse om at jeg maatte betale toll i utgangspunktet.
"Kan dere ikke finnet telefonnummeret til postkontoret for meg?" spurte jeg, "saa kan jeg ringe og spoerre". Jeg visste at jeg ikke ville rekke aa gaa fram og tilbake foer de stengte. nei, det kunne de ikke hjelpe meg med. Jeg maatte gaa tilbake og komme tilbake paa mandag.
Tilbake paa postkontoret var de veldig hjelpsomme og ringte for aa spoerre bankene, som igjen sa at det ikke var mulig paa loerdag ( haaper de fikk med seg det saa de ikke sender andre avgaarde paa runde neste loerdag). Og jeg fikk beskjed om at selvsagt var det posttoll jeg skulle betale ( det spor de jo aldri om!!).. saa var det bare aa tusle hjem uten nye ullsokker ennaa en gang.
men nu er pakken endelig hentet, paa mandag gaar visst det meste. Og baade superundertoey, sjokolade, tomatsuppe(?), sjokoladekjeks, drops og masse melkesjokolade er i hus!!!! hurra. jeg er veldig veldig glad i mamman min ( og pappa da). naa skal det fraatses paa kontoret...
lørdag 21. november 2009
Ferie!
Ferien vaar har kommet til aa dreie seg om en ting. Med unntak av Machu Picchu-planlegging og pengeuttak( minibankene har ekstemt smaa uttaksgrenser) har praten stort sett gaatt om en ting: MAT.
Frokost? Ja Takk!
Det er ingen hemmelighet at maten i El Alto ikke akkurat er en kulinarisk opplevelse.. Det serveres stort sett "dagens rett" paa restaurantene eller frityrstekt kylling paa hvert gatehjorne.. I Cusco derimot er det altfor mange restauranter aa velge mellom og vi hadde faatt tips om en spennede sak av Maren-Anne, Peru-eksperten..
Klar for Biff etter en dagstur i buss fra Bolivia.
Etter en lang slitsom busstur reiste vi til en restaurant som heter Fallen Angel, med et noe spesielt inventar.. Bordene var roede badekar, med vann, fisk og skjell og planter oppi og en glassplate over. Stolene var senger med puter i og puffer med tigerstriper. Hvert av rommene i restauranten hadde sitt eget design:
I taket hang det griser, engler og kjeruber og paa veggene masse forskjellig kunst og flere engler.
When pigs can fly..
Og der under englene, spiste vi verdens beste Biff! Saa moer og god at man ble litt lei seg da den var oppspist...
Biffen over alle biffer!
ogsaa var det sjokolademouse, og Kristian fikk Konjakk til kaffen og alt var bare flotters. Akkurat som alle de mannlige servitorene paa stedet. Alle sammen var hjertens enige i at de var en fryd for oyet, i tillegg var de alle sammen tvers igjennom homofile. Noe som gjorde det hele ennaa litt mere underholdende. (ja jeg vet at ikke alle homofile er skruller og jeg mener ikke aa fornaerme noen, men de var fryktelig sote)
Dessert!
Det ble tid til litt shoppong ogsaa, naa er ihvertfall noen av julegavene paa plass,(jada det er bare aa glede seg til diverse ullting med lamamotiv!). Og etter nok en fantastisk biffopplevelse gikk vi paa jazzkonsert, med en gruppe vi motte paa kafe den forste dagen. En litt rar, ikke saa bra musikalsk opplevelse, men allikevel.
Saa bar det hjem igjen med buss. Nattbuss hadde vi bestemt oss for, for aa kunne sove litt og ikke bli helt utslitt av den lange bussturen. Litt skuffende derfor at ingen hadde fortalt oss om det faktum at vi kom til aa maatte bytte buss to ganger og den forste gangen vente i 3 timer i Puno fra kl 5 om morgenen. Men det gikk naa greit, paa grensa rynket ikke vaktene et bryn over at vi hadde vaert ut vaare 90 dager og stemplet raskt 30 dagers nyttvisum i vaare blanke rode pass.
torsdag 19. november 2009
Nasjonal Samling
Saa er det min sjef Titos oppgave aa annonsere en kort pause, refresco ( Bolivianere elsker pausemat - refresco). Han glemmer da selvsagt aa nevne hvor lang pausen er, og folk forsvinner ut i sola en halvtimes tid.. Sann fortsatte det da, og vi ble ferdige paa kvelden 2-3 timer etter planlagt, saann at den kulturelle kvelden begynte i halv 11 tiden. Men bolivianere synes heldigvis slikt er dagligdags og legger seg ikke kl 9 som trotte brigadister, saa det gikk saa fint saa.
mandag 9. november 2009
Oruro
Men joda bussen gikk til slutt.. naermere kl 6..
Etter enna tre timer i bussen kom vi fram til Oruro. Jeg trodde vi hadde bestilt hotell, workshoppen sklulle jo vaere paa et hotell dagen etter, skulle vi ikke bo der? Nei, vi skulle bare finne et hotell naar vi kom fram. Det var bare det at saa og si alle hotellene i byen var fulle paa grunn av et foerkarnevalsarrangement som skulle finne sted dene helgen. Vi kjoerte rundt til 10 forskjellige hotell foer vi endelig fant et med ledige rom. hurra for planlegging.
Apropo karneval. Oruro er kjent for sitt store karneval i februar, og alle jeg moette spurte om jeg ikke skulle komme tilbake til karnevalet. Da jeg sa jeg skulel hjem en uke foer herligheten, kunne de ikke forstaa at jeg ikke bare kunne endre billettene, dette maatte jeg jo faa med meg.. Saa det er et het tips til neste tur..
Paa loerdag hadde vi saa selve talleren paa et hotell. Noe som var vellykket, selv om det var litt daarlig oppmoete. Det ble foredratt (kan man si det?), lekt og diskutert om menneskerettigheter, ungdommers rolle i samfunnet og kjoennsspoersmaal.
Midt i talleren kom det en man fra ungdomsorganisasjonen VIVE og spurte om han ikke kunne intervjue meg og Juan Edgar om utvekslingsprosjektet vi har deltatt i med brigaden. Saa vi ble med til et lite radiostudio for aa fortelle om vaare erfaringer paa direkten. jeg kan ikke akkurat si at det er det mest behagelige jeg har gjort. Det er ikke alltid like enkelt aa skulle snakke spansk og ihvertfall ikke forstaa alle spoersmaal. Men det gikk naa bra.. og jeg fikk stotret fram hvor flott jeg synes Bolivia er..
Som et morsomt innslag i programet sitt hadde radioverten en nyhet fra et annet sted i verden. Han fortalte da om en reklamekampanje fra Brasil hvor folk oppfordres til aa tisse i dursjen for aa spare paa vannet. Det gaar nemlig med mange millioner liter vann for aa spyle ned i toalettet hvert aar. Dette ble kankje litt pinlig for oss som liksom skulle reflektere over dette , men for all del, alt som er bra for miljoet..
Saa forsvant folk sakte men sikkert og alle gavene ble hentet fram. De aapnes nemlig naar festen er over. Men foerst skal de velsignes og telles av gavenes gudmor. Den oppgaven falt paa meg, noe som visst var en aere. Foerst skulle det stroes ris med sukker over haugen med leker i glinsende fargepapir, for aa velsigne det hele, saa maatte jeg tele en gave etter den andre. Og jeg fikk opplyst, hvis det blir partall er det bra, hvis det blir oddetall er det daarlig og da er det gudmoren som maa traa til og kjoepe en ekstra gave saan at det blir riktig. Trenger jeg aa nevne at det ble oddetall..